Commander in Chief

Etter noen episoder av serien Commander in Chief håper LilleNille på en kvinnelig amerikansk president. Gjerne Hillary Clinton. Eller Hillary er ikke drømmepresidenten, men det hadde vært morsomt med noe helt nytt.

Søndag var det en stor tv-kveld. TV Norge viste de tre første episodene av Commander in Chief, en serie LilleNille har sett frem til med stor forventning. Mest på grunn av underholdning, men også fordi tanken om en kvinnelig president er radikalt. Det er en spenstig tanke. Geena Davis alias president Mackenzie Allen har virkelig innfridd. Tanken om en kvinnelig president er mer forlokkende nå enn før gårsdagens episoder. Det betyr et stort ønske om et nytt rollemønster i det hvite hus.

Så langt i serien har Mackenzie Allen vært fenomenal, en slagkraftig politiker. Vennene vil sikkert minne LilleNille om at dette er film, det står i manuset. Det er riktig, men det er noe pirrende med nye personer, nye tanker i maktapparatet. Commander in Chief fascinerer fordi en kvinne har makten, men LilleNille er ikke for kjønnskvoteringer. Ingen bør forfordeles på grunn av kjønn. Det har ikke regissørene gjort med Mackenzie Allen, selv om hun sikkert ble visepresident på grunn kjønnsbalansen og taktisk valgkamp.

I serien er den nyinnsatte presidenten en blanding av flere politiske retninger. Det er faktisk litt vanskelig å slå fast hvilke politiske leir hun tilhører. Hun er uavhengig av de store politiske blokkene eller partiene, men det virker som hun har litt av alt. Kanskje en typisk politiker, men hun har i de tre første episodene vært slagkraftig. Det skal bli interessant å se hvordan Mackenzie Allen klarer seg i økonomiske spørsmål, i familiepolitikk, i saker som angår den amerikanske befolkningen direkte. Til nå har det vært mye utenrikspolitikk uten at det har vært kjedelig.

LilleNille har en liten oppfordring. Se Commander in Chief på søndager på TV Norge. En serie som er verdt til å bruke i underkant av en time på hver uke i tiden som kommer.